S01E02 - Hva om jeg utleverer meg for ingenting?
Når frykt for avvisning styrer alt: Om voodoo-dukker med 20.000 nålestikk, RSD og negativitetsradarer. Hvorfor ADHD-hjernen tolker stillhet som avvisning, og hvorfor jeg heller utdanner meg til coach enn å be fastlegen om hjelp.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
Hallo folkens, her er jeg igjen! Jeg heter Step og snakker om min reise gjennom ADHD-landskapet. Du er hjertelig velkommen til å bli med på denne roadtripen!
DOPAMILLA: Snakker vi Highway to Hell eller Vi kjører E6 med en sjåfør som betrakter GPS som en diskusjonspartner?
Ja, Dopamilla, det er det som er greia, det kan være begge deler! I dag skal jeg snakke om noe som kalles RSD, og jeg vil fortelle en personlig historie hvordan akkurat disse tre bokstaver påvirket meg før innspilling av denne episoden.
Sist startet jeg med å si at det var fryktelig skummelt å starte en podkast, kanskje jeg vil snakke kun for meg selv? Kanskje ingen gidder å høre på den?
Så pinlig!
Men så tenk at folk faktisk hører på den! De vil høre alt jeg sa!
Ikke bare hvordan jeg sa det, men hva jeg sa. Tenk at jeg sier noe feil?
Tenk at aksenten min er irriterende og ingen gidder å høre på?
Gud, så pinlig!
Haha, er ikke det fantastisk!
Det er like skummelt at noen har hørt den, som at INGEN har hørt den.
Det føles som å stå naken på en scene, og ikke aner om noen faktisk sitter i salen – eller om hele forestillingen kun foregår i hodet mitt. Og når lyset kommer på og jeg oppdager det sitter minst 100 mennesker i salen? Da vil jeg grave meg ned! For da blir ordene mine virkelige. Da er det ikke lenger bare en tanke jeg har hatt – da er det noe jeg har delt. Det er skummelt, ja. Det KOSTER å by på seg selv på denne måten. Men det er også litt magisk. For kanskje finnes det noen som tenker: “Sånn har jeg også det.”
Og da har vi plutselig blitt to.
Det er nettopp det jeg vil snakke om i dag, om hvor skummel verden kan virke om man har ADHD. Som jeg nevnte før, er jeg ikke diagnostisert, men akkurat denne frykten, den føler jeg kan vinne mesterskap i!
MEN aller først: som lovet sist, først skal jeg fortelle hva som fikk meg til å tenke på at jeg kan ha ADHD. Som jeg fortalte i forrige episode, var en ADHD diagnose noe jeg aldri hadde tenkt på. Jeg var jo et snilt barn, kunne være stille i flere timer og leke eller tegne for meg selv. Jeg gjorde det bra på skolen og jeg hadde venner. Fra jeg var 14 bodde jeg alene på et internat og gikk på videregående, kom meg gjennom den sånn passe. Ikke utmerket, men ingen krise. Så studerte jeg på høyskole og universitetet, jeg jobbet. Til tider hadde jeg to jobber, tok en utdanning, så hadde jeg en lederjobb og tok to utdanninger ved siden av.
Effektiv, ikke sant.
Og bare så det er sagt, jeg sier det ikke for å skryte. Jeg sier det for å illustrere. Fordi det er først i etterpåklokskapens lys ser galskapen i det.
Men så var det nå engang slik at jeg FUNGERTE jo.
Så hvorfor skulle jeg tro at det ikke var normalt?
En tilsynelatende ganske suksessfull dame som har utdanning, jobb og etter hvert også partner.
Høres greit ut, gjør det ikke det?
DOPAMILLA: Flink Image manager, hæ?
Ja, det er akkurat slik min gode venn Dopamilla sier, man blir så flink image manager at man sliter seg selv ut. Den kontrollen man har hatt i så mange år rakner plutselig og i stedet for å drive med management, føles det som om man gjeter en flokk med panikkslagne geiter. Og mens du planlegger hvordan du skal få dem tilbake i innhegningen, oppdager du at innhengningen har blåst vekk av vinden, og du må begynne å lage den på ny. Problemet er at du har knapt krefter til å komme ut av huset og oppdraget virker med ett uoverkommelig.
Så en dag satt jeg på sofaen, ute av stand til å gjøre noe, som det hadde blitt vanlig altfor ofte. Jeg bare doomskrollet reels på mobilen, slik jeg hadde begynt å gjøre. Bortsett fra å jobbe, var det omtrent det eneste jeg hadde kapasitet til, sånt rent mentalt. Midt i dette kaoset, mens jeg paralysert satt med telefon i hånden nok en ettermiddag, dukket det opp en reel som skulle endre alt. Den traff meg rett i magen.
Den var fra Alex Patridge på skjermen min, beskrev hvordan man kjenner igjen symptomer på sen, udiagnostisert ADHD hos kvinner. Alex er en offentlig figur som jobber for å gjøre ADHD-diagnosen mer kjent, og han fokuserer spesielt på udiagnostiserte, voksne kvinner. I denne reelen som helt tilfeldig dukket opp på skjermen min, ramset han som sagt såkalte typiske tegn på udiagnostisert ADHD hos voksne kvinner. Her er linken til en av Alex’ reels.
Blant annet snakker han om at hyperaktiviteten som er så "klassisk" tegn på ADHD hos gutter kan være internalisert hos kvinner - mental uro, tankespinn, indre rastløshet, overtenkning. Men det er fortsatt hyperaktivitet, bare uttrykt annerledes. Han beskriver det som om fem ekorn høye på koffein løper rundt i hodet ditt og aldri stopper.
Alex snakker om at mange kvinner med ADHD har ekstremt flinke til å håndtere kriser, men blir overmannet av små avgjørelser. Med andre ord, om man kommer forbi en ulykke på veien, vil en ADHD-kvinne sannsynligvis være i stand til å yte førstehjelp og organisere andre til å hjelpe, men den samme kvinnen kan bruke en halvtime i butikken på å velge mellom grønn eller blå bukse - samme modell, bare forskjellig farge - og til slutt gå derfra uten å kjøpe noe. Eller kjøper begge bare for å slippe å ta beslutningen. Ikke ideelt for lommeboka, men bedre enn å stå lammet i butikken!
Alex nevner flere ting, som fra utsiden kan se ut som småtteri, men som gjør at man har gjennom hele livet en følelse av å knapt holde hodet over vannet.
Til slutt avsluttet han med dette: You are not broken, you are just different.
Så satt jeg der.
Satte på repeat.
Hørte igjen.
Satte på repeat.
Har du noen gang hatt en følelse av at noen kjenner deg bedre enn du selv?
Det var den følelsen jeg satt igjen med etter å ha hørt på Alex. Jeg lette fram flere reels og hørte de også.
Så satt jeg der og stirret i veggen.
KUNNE det være at jeg faktisk hadde ADHD? Kunne samboeren min faktisk ha rett? Etter å ha hørt den reelen ørten ganger, begynte tankene å spinne. Men i stedet for å løpe til fastlegen, valgte jeg en annen vei.
DOPAMILLA: Du? Be om hjelp? Nei, du har jo perfeksjonert kunsten å klare deg alene.
Ja, jeg vet - Facebook er ikke stedet for medisinsk diagnostikk. Men når noe resonerer så sterkt etter et helt liv med å føle seg 'off', måtte jeg undersøke det. For meg handler det ikke om å få en diagnose-stempel, men om å forstå og håndtere livet bedre.
Så, siden jeg ikke er diagnostisert med ADHD satte jeg i gang med en undersøkelse. Neste dag, neste uke ble brukt til å finne alt mulig om ADHD. Artikler, nettsider, forskning. Jeg vet hva du tenker - at jeg bare leter etter bekreftelse. Men jeg har faktisk brukt år på å avvise diagnoser. Asperger? Nei. Bipolar? Nei. OCD? Angst? Depresjon? Nei, nei, nei. Helt til ADHD, hvor plutselig ALT ga mening.
Nå er det jo slik at ikke alle med ADHD har alle symptomene, det må jeg bare legge til. Men jeg krysset av ganske så mange.
Så betyr det at jeg har ADHD?
Jeg vet ikke, jeg har maskert hele livet, at jeg er ganske sikker på at jeg hadde klart å bestå en ADHD-test med en diagnose som sier at jeg IKKE har ADHD. Jeg føler at jeg er skikkelig god på å spille normal. Men kanskje det snart er på tide å gi opp skuespillet og være meg selv?
Jeg kommer til å si litt om hvorfor jeg ikke drar til fastlegen og ber om ADHD-utredning straks.
Men jeg kan si at det jeg velger i stedet, er å utdanne meg til ADHD-coach. For som sagt, jeg er i grunn ikke så veldig opptatt av å FÅ en diagnose, jeg er opptatt av å finne ut hvordan jeg skal håndtere hverdagen min bedre. Jeg er mye mer opptatt av å finne teknikker som kan hjelpe meg å håndtere livet bedre, og bruke disse til å hjelpe andre også. En ADHD-coach jobber nettopp med praktiske strategier og verktøy for hverdagsmestring - ikke terapi eller medisin, men konkrete teknikker for å håndtere alt som følger med ADHD.
Det jeg skal snakke om i dag, henger faktisk litt sammen med diagnostiseringen. Grunnen til at jeg ikke drar til fastlegen og spør om å få en utgreing er at jeg har lest litt mange historier på sosiale medier hvor damer i femtiårene får beskjed som: Du har jo utdanning, jobb og har oppdratt unger, du kan ikke ha ADHD! Artikler i aviser som forteller om folk som er "for funksjonelle" til å ha en diagnose. Jeg har til og med klart å finne en norsk forskningsrapport som bekrefter akkurat dette - voksne damer blir ofte avvist av helsevesenet når de ytrer mistanke om sin diagnose. Kan du tro det?
Alt dette spiller inn slik at jeg ikke tør å gå til fastlegen. Jeg orker rett og slett ikke å utsette meg for "unødvendige" negative tilbakemeldinger. Det føles som å mislykkes igjen og igjen. Denne følelsen er på ingen måte unik for meg. Det er en følelse mange med ADHD har, og bare så det er sagt: Det er en nevrologisk respons. Ikke sutring. Denne følelsen om å være mislykket kommer selv om det ikke er opptil meg å påvirke resultatet. Denne følelsen av å være mislykket kommer selv om det ikke er opptil meg å påvirke resultatet.
Ta jobbsøking: Du søker, får ikke engang beskjed om at du ikke gikk videre. For en ADHD-hjerne betyr ingen tilbakemelding: 'Du var ikke engang verdt et svar.' Logisk vet jeg at personalavdelingen har det kanskje bare travelt, men følelsesmessig oppleves det som 'DU DUGER IKKE!' Og dette skjer med ALT - ubesvarte meldinger, invitasjoner som ikke kommer, likes som uteblir. ADHD-hjernen tolker stillhet som avvisning.
Dopamilla: De gadd ikke engang sende en standard-avslag. Så ubetydelig er du!
Når det gjelder min ADHD-reise og undersøkelser om hvordan man blir diagnostisert her til lands, gikk jeg til og med så langt at jeg kontaktet ADHD-foreningen. Skriftlig, selvsagt, jeg er ikke gal. Pent og pyntelig spurte jeg om tips til hvordan man kan gå fram, siden det er såpass vanlig å bli avvist av helsevesenet.
Fikk jeg svar?
Haha. Nei, jeg fikk ikke svar.
Er ikke det morsomt at en forening som jobber med folk som sliter med å bli avvist ikke svarer på henvedelser? Jeg fant det hysterisk morsomt.
Og litt trist.
Jeg purret. Nei. Ikke noe svar.
Enda et nederlag, enda en avvisning.
Og dette er en ond sirkel.
En forsker har regnet seg fram til at barn med ADHD får opptil 20.000 flere negative tilbakemeldinger enn andre innen de er tolv år gamle – og da tenkte jeg: Det gir jo mening, for det setter spor. Ikke bare på selvtilliten, men på hvordan man tolker verden rundt seg.
20.000!
Jeg lar det synke inn, ta noen sekunder og tenk på dette.
Se for deg deg selv som en liten voodoo stoffdukke som får stukket noen nåler i seg hver eneste dag gjennom hele livet! Ser du dokkens ansikt, brodert med litt sammenbitt munn og triste øyne? Slappe lemmer fylt med vatt. Selve kroppen. Den lille kroppen.
Så tenk å stikke fire, fem nåler i den lille kroppen hver dag.
Hver eneste dag.
Fra barnet er født.
Kan du se deg for deg?
Hver eneste dag i tolv år.
Det er ikke nødvendigvis store avvisninger – det kan være små, gjentatte signaler om at man er "for mye", "for rotete", "for bråkete", "for treg", "for distré".
Ser du det for deg? Klarer du å forestille deg dette?
Så prøv å FØLE det også.
Klarer du å leve deg i den følelsen av å konstant bli påminnet om at du kunne - burde - skulle vært annerledes?
Med andre ord: At du ikke er bra nok slik du er?
Fire fem ganger hver eneste dag?
Mange små stikk, hver eneste dag. Det der gjør selvsagt noe med oss.
Summen av slike tilbakemeldinger kan forme selvbildet og relasjonene på dyptgripende måter.
Noen blir perfeksjonister, for å leve opp til forventingene. Noen får en følelse av at uansett hvor mye man prøver, "skjerper" seg og tilpasser seg, så er man ikke god nok. Det finnes flere vaner og uvaner man kan legge til seg som følge av dette, noen mer usunne enn andre, men felles for dem er at det er en trist konsekvens av å føle at man aldri strekker til.
Jeg blir fylt av sorg bare ved å tenke på dette.
DOPAMILLA: Ja, for du som er så dyktig, du kunne jo bli enda bedre om du bare prøvde, ikke sant?
Ja, og det er også en del av problemet. Mange av de korreksjonene kommer som skryt.
Du som er så flink på skolen, om du bare kunne ...
Du som er så pen, hvis du bare ville ...
Du som er så god til ...
Men hjernen vår tolker dette som om du ikke er god nok. Fordi alle ser jo potensialet ditt, skjønner du? Alle ser det, men du ØDELEGGER det ved å ikke gjøre nok, ikke være god nok. Ved å være for mye eller ta for stor plass.
Den redselen for å få enda en avvisning, et stikk, eller en sånn ‘du er flink, men du kunne vært enda flinkere hvis du bare...’ — det kalles RSD. RSD står for rejection sensitivity dysphoria og du kan bare GLEDE deg til å høre alt om det. Bare ordet ‘dysphoria’ sier sitt — det kommer fra gresk og betyr noe sånt som ‘ubehag’ eller ‘vanskelig å bære’. Og det treffer ganske godt. Bare så det er sagt - RSD er ikke en offisiell diagnose, og noen mener RSD trenger ikke egen diagnose heller, at det bare er den del ADHD. Jeg tenderer til å være enig i det siste.
Personlig ser jeg dette som Sysifos med sin stein. Du husker vel han gubben som rullet steinen oppover den bratte bakken, og som glapp hver gang han nærmet seg toppen? En korreksjon som vipper steinen tilbake. Eller en bemerkning. Det er slik det føles - man gjør så godt man kan, sannsynligvis faktisk bedre enn man egentlig kan, men likevel kommer det alltid en korreksjon.
Flere ganger hver dag.
Etter år med små tilbakemeldinger som en 'normal' hjerne tolker som nøytrale, men som en ADHD-hjerne tolker som fare, begynner man å unngå situasjoner som kan føre til skuffelse. For skuffelse føles som avvisning, og en avvisning - ja, den betyr at du ikke har prøvd hardt nok.
At du ikke er god nok.
At du ikke duger.
At du ikke er verdt noe.
Så da må du prøve hardere til å bli normal, til å passe inn, og du må ta deg sammen for ikke å bli så berørt av småtterier - for det er jo det det er, småtterier?
DOPAMILLA: Tåler ikke motstand!
Takk, Dopamilla, det var akkurat det jeg ville høre nå! Her er det lett å falle i en sånn "åh, altså det betyr at man ikke tåler noe motstand". Problemet er bare at hvis du har vært utsatt for den overveldende kritikken gjennom hele livet, slik som den voodoo-dukken jeg beskrev tidligere, blir du - hjernen din - programmert til å tolke tilbakemeldinger negativt. Det er altså ikke noe du velger, det blir en standardinnstilling.
I stedet for å bruke det tunge begrepet Rejection Sensitive Dysphoria, som egentlig ikke har noe godt norsk navn ennå, velger jeg å kalle det ‘negativitetsradar’. Fordi det er akkurat det det føles som – en hypersensitiv, emosjonell radar som er aktiv hele tiden og som hele tiden søker etter den minste negativiteten.
Så hva betyr dette i praksis?
En av de tingene mange folk med ADHD gjør er å overtenke. Og om man skal ta en avgjørelse, er det best å kjøre den gjennom en selvsensur - Kan noen oppfatte dette slik? Eller slik? Hvordan skal jeg formulere det slik at det unngås? Vil noen bli sint på meg? Denne indre samtalen tar på, den er ganske utmattende. Det handler ikke bare om store avgjørelser, som om jeg skal starte i ny jobb eller kjøpe nytt hus. Det gjelder ALT. Om jeg poster dette på Facebook, vil noen kunne oppfatte det slik? Eller slik? Vil de hate meg? Om jeg sier A eller B på møtet i borettslaget, vil de oppfatte det slik eller slik? Vil de syns at jeg er fullstendig koko? Om jeg svarer A eller B på det spørsmålet jeg fikk fra en kollega, vil han tro at jeg ikke duger? Og så videre.
Hver minste ting du gjør må gjennom en sensur.
Det er ikke noe du velger.
Det går automatisk.
Som en som er oppvokst under en kommunistisk regime med sensur, så er dette litt absurd. Jeg kunne vært deres mest verdifulle ansatte!
Da jeg bestemte meg for å lage en podkast om min ADHD-reise, har ikke bare lest en hel haug av faglige artikler om ADHD, men også om podkasting, teknisk utstyr, podkast-platformer, både betalte og ikke betalte, innspilling, opplasting, markedsføring - ja, for å si det enkelt - etter en intens uke med hyperfokus på podkastproduksjon, gikk vi tur med hundene og jeg bablet begeistret om et eller annet ADHD-relatert.
Så spør samboeren et uskyldig spørsmål: Er du forberedt på å utlevere deg selv?
Selvsagt er jeg det, jeg skal jo ikke utlevere meg selv, jeg skal snakke om diagnosen, svarte jeg dristig.
Så var saken ferdig, ikke sant. Han spurte, jeg svarte.
DOPAMILLA: Men du tror jo ikke på deg selv, hvordan skal han gjøre det?!
Helt riktig, fordi i hoet mitt begynte inkvisisjonen. På det tidspunktet hadde jeg allerede skrevet manuset til første episode, og var rimelig fornøyd med meg selv, om jeg skal være så dristig og skryte av meg. Men nå, plutselig, ble jeg usikker.
Utleverer jeg meg?
Utleverer jeg meg for mye?
Vil folk hate meg?
Vil folk syns at jeg er dum?
Hva vil vennene mine tenke om meg?
Hva hvis ingen hører på podkasten?
Hva om folk ikke gidder å høre på aksenten min?
Hva om det har gått tre måneder og jeg har to lyttere, liksom?
Tenk at jeg driter meg ut?
Skal jeg legge hele prosjektet dø?
Kanskje det er best å la være å lage en podkast?
Hvorfor skulle du stikke hodet fram?
Du vet jo egentlig ingenting du, fagpersoner kommer til å rive deg i stykker!
Nei, jeg tør ikke å lage podkast. Det er rett og slett for skummelt.
Det er dette denne negativitetsradaren gjør – den tolker modige handlinger som potensielle sosiale katastrofer. Jeg deler noe personlig, jobber med mening og dybde, og likevel kommer tanken snikende: “Hva om jeg er en skikkelig dust om utleverer meg?” eller “Hva om folk ler bak ryggen min?
Høres det kjent ut? Hjernen min klarte å holde denne selvpiskingen gående i et par dager. Jeg hadde begynt å skrive på teksten på denne andre episoden da, men nå satt jeg foran datamaskinen og stirret på teksten og tenkte dette var bare dumt og at jeg burde gi opp.
Jeg hadde da ikke noe behov for å bli offentlig dust?
DOPAMILLA: Hvis du bare prøvde litt hardere, så ville du få det til!
Ja, og det er jo det det koker ned til. Jeg er så vant til å ta meg sammen, til å gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre eller ting som er ubehagelig å gjøre at jeg tenkte - nei, nå er det nok. Jeg skal ikke være slave av min hyperkritiske hjerne. Jeg skal vise den!
Så noen dager senere satte jeg meg ned, og tvang meg til å fortsette. Slik jeg har gjort utallige ganger før. Forskjellen er at dette er noe jeg syns er spennende, interessant og givende, så det er lettere å skubbe den indre kritikeren i hjørne av hjernen og svinebinde den. Der, der skal du sitte og tie stille, for jeg skal gjøre dette uansett!
Så da satte jeg i gang.
Og en dag satt jeg der og skulle spille inn første episode.
Da kom denne stemmen, denne tvilende Tomas fram igjen.
Er du sikker på at du klarer dette?
Du høres ut som en amatør!
Det er ikke noe vits å i å prøve, ingen vil lytte til dette likevel.
DOPAMILLA: Here we go again!
Og ja, om du ikke har vært gjennom en slik runddans sjølv, kan du tenke at dette er tåpelig. Jeg syns jo selv at dette er tåpelig! Meningsløst og unødvendig. Men jeg velger det ikke selv. Det er hjernen min som fører en borgerkrig med min vilje. Noen tror at ADHD bare handler om dårlig oppdragelse. At man bare må skjerpe seg, ta seg sammen, og oppføre seg. Men det er som å si at alle kan lære seg å bli fiolin-virtuos hvis de bare prøver hardt nok. I praksis vet vi at det ikke stemmer. ADHD handler ikke om holdning og vilje – det handler om hjerne. Det er ikke karakterbrist eller oppdragelsesfeil, det er nevrobiologi.
Det handler om hvordan hjernen regulerer impulser, oppmerksomhet og følelser. Det er ikke det at man vil glemme å lukke skapdøren, avbryte folk, eller snakke for mye – det er at hjernen sliter med å holde igjen.
Det er som å ha en bil med svake bremser. Du kan være verdens mest ansvarlige sjåfør, men hvis bremsene ikke fungerer som de skal, så blir det vanskelig å stoppe i tide. Så du mekker på bilen - kanskje skrur på noen skruer, limer på ekstra forsterkning, eller setter på ekstra strikk. Så håper du at bilen klarer å stoppe i tide, slik alle andres bil gjør. Og ofte gjør den det, og da puster du tungt ut. Uff. For en lettelse. Og så neste gang klarer du det, og kanskje flere ganger etter det. Så begynner bremsene å svikte litt her og der, men du bare sveiser på nytt rør eller kjøper en sterkere strikk. Sånn går det dag etter dag, år etter år. Du maskerer hvor dårlige bremsene dine er.
Det er derfor når folk rundt deg tolker det du gjør - det HJERNEN din gjør - som latskap eller uhøflighet, så begynner du å skjule det. Maskere det. Skamme deg. Du gjør alt for å unngå å bli avslørt som udugelig, din supersensitive negativitetsradar og selvsensur jobber på full guffe! Og det er da det virkelig begynner å gjøre vondt. Og ikke bare gjør det vondt, det er slitsomt, så FRYKTELIG slitsomt.
Utad ser det ut som du kjører helt fint. Folk rundt deg merker ingenting. Men du vet. Du kjenner hvor sliten du er. Hver gang du må bremse, ber du til høyere makter om at bremsene holder. Hver gang du kjenner at det var så vidt du klarte å stoppe, må du igjen i garasjen og mekke. Du skrur. Limer. Monterer. Sveiser. Justerer. Dag etter dag. År etter år. Du maskerer det. Du skjuler hvor dårlig bremsene er.
Så når noen sier: “Du må bare ta deg sammen! Oppfør deg! Skjerp deg!” – er det som om de står ved siden av bilen og roper: “Der ser du! Bremsene fungerer jo! Slutt å klage!”
Og det gjør vondt. Ikke bare fordi de misforstår – men fordi du har gjort alt du kan for å ikke vise hvor mye du jobber for å få noe til å fungere, som for andre bare… fungerer.
Men det er mer enn bare følelsesmessig sårt. Det gjør fysisk vondt.
Når du blir kritisert, eller føler at noen ikke liker deg – eller bare tror at noen tenker det – kjenner du det i kroppen. Hjertet hamrer. Det stikker i brystet. Hele kroppen strammer seg. Og det jeg sier nå, det er faktisk sant. Sosial avvisning kan aktivere de samme hjerneområdene som fysisk smerte, og mange beskriver det som kroppslig ubehag. For noen føles det virkelig som fysisk smerte – og det er en reell nevrologisk respons. Og det gjør vondt, på ordentlig.
Dette er ikke latskap eller dårlig oppdragelse. Det er ikke bare en tanke. Det er en kroppslig reaksjon. Så når noen sier “Du kjører jo helt fint, slutt å klage” – vet de ikke at du sitter bak rattet med en kropp som verker, en hjerne som skriker, og et maskineri du holder sammen mest med viljestyrke, bare for å holde bilen på veien. Er det rart at man utvikler en supersonisk hypersensitiv negativitetsradar?
En tonefall er nok til å oppfatte kritikken. Et velment forslag er sikkert forkledd kritikk. Hvis sjefen sier: 'Flott presentasjon! Neste gang kan du kanskje ha med flere grafer?' Så hører du: 'Presentasjonen manglet grafer. Du gjorde det feil.
Jeg skjønner at folk tenker at man bare er oversensitiv, sårbar eller krenket! Men dette er ikke det samme, alt dette kaoset jeg beskriver skjer internt. Altså i hodet, og ingen vet om denne selvpiskingen. Man ansetter image manageren som vi snakket om i forrige episode, og framstår normal, som om ingenting har skjedd. Selv om man egentlig jobber på høygir.
I år. Tiår. Hele livet.
Noen blir perfeksjonister. Noen bruker kjempelang tid til å gjøre jobben bare for å være sikre at de gjør den korrekt. Noen prokrastinerer i det uendelige fordi frykten for å mislykkes blir lammende. Noen driver med selvsabotasje og dermed unngår å mislykkes. For å nevne noen av konsekvensene. Og alt dette er noe man gjør automatisk, det er ikke noe man VELGER å gjøre. RSD er en del av ADHD – den er nevrologisk. RSD handler ikke om å være “krenket”, men om en hjerne som har lært å tolke alt som potensiell fare. Dette er ikke et valg, men en overlevelsesstrategi for å unngå straff, misforståelse eller det å bli utelatt.
For meg betyr det også at jeg gjerne vil snakke fort og bli ferdig med alt jeg har å si på veldig kort tid. Ikke fordi jeg syns det er ubehagelig å snakke foran andre, men fordi jeg føler at jeg opptar folks tid ved å bruke for lang tid (og ærlig talt, jeg vet hvor slitsomt det er å høre på andre å snakke i det breie og vide og ALDRI komme til poenget - det er en ren fysisk pine!). Så jeg prøver å skynde meg og snakke raskt og kort. Jeg kunne sikkert klart meg med femminutters podkastepisoder! Hvis du tenker ‘herregud, ro ned’, så er du ikke alene – jeg tenker det selv. Jeg snakker fort, jeg vet. Det er som om hjernen min har fått koffein intravenøst.
Så kommer vi til dette med hvordan man lever med en slik negativitetsradar og hyperaktiv indre kritiker. Jeg skal ikke påstå at det er enkelt og jeg skal ikke påstå at jeg har en oppskrift på det heller. Jeg jobber med saken. Det er jo i grunn litt derfor jeg velger utdanningen som coach, det er hovedoppgaven til coachene. Men jeg har en fordel - jeg har vokst opp med en mor som er veldig opptatt av hva andre ville tenke om oss. Dette har vært så fryktelig irriterende gjennom ungdomstiden at jeg har jobbet ganske mye med å gi F hva andre vil syns om meg. Som en slags protest, helt sikkert. Men så har det vist seg å være ganske nyttig i hverdagen.
Det betyr ikke at jeg SLUTTER å fange opp alt som mulig kritikk, og at jeg SLUTTER å bearbeide alt slik jeg beskrev tidligere. Jeg GJØR det. Men etter å ha kvernet på ting en stund, bestemmer jeg meg for at gi F.
Who cares hva andre folk mener?
Hvorfor skal jeg bry meg om det?
Jeg kan ikke leve et liv etter hva andre måtte tro om meg, jeg må få leve mitt liv.
Det er lett å si, men ikke alltid like lett å få i praksis.
Turer i skogen hjelper meg. De hjelper mye, jeg har blitt helt avhengig av skogen. Den grønne roen føles så betryggende, et sted jeg hører til. De siste årene har jeg begynt å føle en slags tiltrekningskraft til skogen og drømmer om å ha en hytte et sted langt fra folk hvor jeg kan sitte og se på dyrelivet. Det føles som om skogen er det stedet hvor jeg klarer å få has på den løpske hjernen. Kanskje ikke så unaturlig at min hjerne ønsker seg tilbake til naturen? En ADHD hjerne må ha vært ekstremt nyttig på den tiden da mennesker levde noe enklere og var avhengig av at noen som så fare før andre for å overleve. At man tolket mønstrene ingen andre så. Dette vil jeg komme tilbake til i en av de kommende episodene, fordi jeg syns det er superspennende perspektiv. Det finnes nemlig noen sider av ADHD som kan være superkrefter og det har jeg selvsagt tenkt å snakke om også.
Jeg skal fortelle om en annen teknikk jeg bruker for å få bukt med negativitetsradaren min. Jeg har i mange år jobbet foran datamaskin og hatt mye kontakt med folk via epost. Kunder, samarbeidspartnere, kollegaer, leverandører. Å kommunisere på mail er noe jeg foretrekker i mye større grad enn å snakke face to face - av den enkle grunn at jeg har tid til å filtrere både hva avsenderen sier og hva jeg skal si. Da slipper jeg å plumpe ut med det første jeg tenker, og jeg slipper å høre etter tonen man snakker med for å tolke hva er det personen EGENTLIG sier. Sånn sett er emojis en gave til ADHD-hjernen, bruk av dem burde påbys, fordi da vet man om man sier noe med et smile eller sintfjes.
Så, i de mailene som kan være litt kinkige, jeg har lært aldri å sende første utkastet. Det har flere grunner. Jeg skriver aldri 'Hei' eller 'Takk for svar' i første utkast - jeg går rett på sak. Må legge alle høflighetsfraser inn etterpå for å virke normal.
For det andre kan jeg lese avsenderens mail flere ganger for å være sikker på at jeg har oppfattet den korrekt, og at svaret mitt er korrekt i henhold til hva vedkommende snakker om. Hjernen min leser så raskt som om livet avhang av det, så det er ikke alltid jeg får med alle detaljer. Kan være greit å sjekke.
Og for det tredje, det gir meg mulighet til å lese hvordan det jeg sier blir oppfattet, da det er lett for meg å være for ærlig, noe som mange oppfatter som arroganse. Jeg leser teksten gjerne høyt for meg selv, og justerer det som er litt brått eller legger inn forklaring der hjernen min hoppet over noen steg fordi det er så selvsagt for meg, men sikkert helt uforståelig for andre med halvferdige setninger.
DOPAMILLA: Prøv mindfullness, det er mindre jobb!
Ja, jeg har lest at mange har nytte av mindfullnes til å jobbe med å skremme vekk sin indre kritikker. Personlig klarer jeg ikke å slappe av på kommando, tankene raser og jeg syns jeg løper rundt i hjernen min og leter etter den kranen som slår den av. Jeg sier ikke at det ikke vil fungere for deg, for all del prøv! Jeg har hatt noe større suksess med pusteteknikker og yoga, spesielt til å roe ned når ting rundt meg blir overveldende.
Er det nok med tunge og smått depressive ting nå? Ja, jeg tenker det. Neste gang skal vi snakke om det jeg mener er ADHDs superkraft. Bare gled deg – det er både fascinerende og litt magisk.